Å godta det man ikke kan beseire!

Jeg er så ubeskrivelig trøtt.

Dagene er lengre nå, og alt er anderledes. Det er vår.

En dag var det vinter. En vinter som hadde vart lenge, og selv om den ikke var så kald

så var den altså stummende mørk. Og uendelig lang.

Dagen etter var det vår, helt plutselig.

Solen tittet frem og blomstene spratt opp, og siden har jeg ikke gått i ull.

Jeg går i bukser som når meg til rett over ankelen og T-skjorte med dongerijakke utenpå.

Jeg bruker solbriller og må huske å smøre meg med solkrem i ansiktet,

så jeg ikke får rynker.

Det er HELT fantastisk!

 

Vi er ute mesteparten av dagene og gjør mye. Hele tiden.

Akkurat som om at vi har mye å ta igjen. Som om vi har lagt i dvale de siste månedene.

Men det har vi jo ikke!

Så da blir vi trøtte da.

Og jeg hadde tenkt å klage over det, at jeg er så trøtt.

Men så kom jeg til å tenke på alt jeg faktisk har gjort idag, og igår

og i alle de mangfoldige dagene før det. Også må jeg le... Selvfølgelig er jeg trøtt!

Og det er helt i orden.

Småbarnsmødre i 100% jobb skal være trøtte. 

Hm. Kanskje det endelig har sunket inn hos meg.

At det faktisk er sånn det skal være.

:)

Så, ikveld er jeg trøtt 

men veldig fornøyd med akkurat det.

 

God natt.

♥