Vet dere hva?
Jeg savner min avhengighet. Såpass ærlig må jeg være.
Jeg tror at vi alle, ihvertfall de aller fleste av oss, har eller har engang hatt en avhengighet.
Og da mener jeg ikke som de siste tre månedene hvor jeg kun har spist honning på skivene mine,
eller at jeg må ha en sjokoladebit hver kveld. Jeg snakker heller ikke om min
lidenskapelige kjærlighet til dyre klær eller interiør-ting.
Jeg snakker om avhengighet.
Den kommer i mange former.
Mat, sex, gambling, alkohol, sigaretter, selvskading, narkotika
er bare noen former for avhengighet.
Og den er aldri positiv.
Det er noe som skader enten deg selv eller de rundt deg, i værste fall begge deler.
Den er ofte vanskelig å oppdage, og lett å skjule.
En stund ihvertfall.
Er du bevisst på din avhengighet?
Først da jeg forsto min, kunne jeg bli kvitt den for godt.
Dette begynner å høres ut som en halleluja-preken, men dette er noe som virkelig
har forandret mitt liv. Det er ikke så lett å forklare men
jeg skal forsøke.
Det begynte med at jeg innså at jeg hadde et valg,
og at jeg forsto at jeg selv valgte å være avhengig. Det var noe jeg behøvde.
Så i stedet for å jobbe med selve avhengigheten gikk jeg inn i meg selv og spurte,
Hva er det som gjør at du trenger dette? Hvilket tomrom er det du prøver
å fylle?
Jeg innså raskt at jeg hadde noen følelsesmessige sår som ikke ville gro,
og at jeg hadde brukt min avhengighet som en slags bandasje.
Enkelt fortalt!
:)
Jeg innså at avhengigheten ikke kunne løse noen av mine problemer,
ergo så hadde jeg ikke lenger bruk for den.
Så i snart 5 år har jeg vært fri.
Men jeg savner den. Herregud som jeg savner den av og til!
Når jeg er langt nede og ingenting, absolutt ingenting i hele verden kan få meg til å føle meg bedre
så skulle jeg noen ganger ønske at det hjalp å ta seg en røyk, drikke noen øl
og kutte seg litt i armen.
Men vet dere hva?
Jeg har for lengst skjønt at ikke det hjelper.
Ikke egentlig.
Så hva gjør jeg nå, når livet byr meg i mot?
Jeg holder ut.
Det er ikke mye poeng i å gjøre noe annet.
Alle har vi opp og nedturer.
Det er alle de som later som at de har det så jævla fantastisk absolutt HELE tiden,
som får oss andre til å føle oss unormale eller til og med sinnsyke
fordi vi har dårlige dager.
Jeg er en åpen og ærlig person som snakker mye med folk,
og tro meg. Alle har sine svin på skogen, sine skjeletter i skapet, sine synder,
usikkerhet, ting de er flau over og angrer på.
Vi er langt ifra alene.
Jeg er bare glad for å ha innsett at jeg er normal.
Mer eller mindre.
:)
Sorry, folkens!
For nok et masete innlegg...
Blablabla.
Jeg skal kjøre på med klær og interiør
og herlig overfladisk feelgood de neste dagene, lover!
Takk for at dere holder ut.
<3
