Wiggle wiggle..

Odd Molly Wiggles Chinos, str 1.

 Hurra!

Plutselig klarte jeg å komme i Wiggles Chinosene mine.

Utrolig at 2 kg kan ha så mye å si.. Kansje det er fordi jeg er så liten...

Nå gleder jeg meg til det første slippet fra Odd Molly fw13.

Karen, min kjære venn hos Full Circle Star kommer til å bli en av de første 

som kan levere varene. Jeg har bestilt fra henne, så jeg venter spent på beskjed

om at Mollyene er på plass.. Frakten fra Canada pleier å gå overraskende fort,

så allerede mot slutten av neste uke regner jeg med at garderoben er beriket

med rykende ferske og velduftende Mollyer... Oh glede!!

Har du forhåndsbestilt noe?

Nå er jeg helt matt etter en vanvittig travel arbeidsdag.

Så nå tar jeg helg. Selv om det er jobb for meg i morgen, så tar

jeg helg frem til da ihvertfall. Det trengs!

Ha det godt, og til mine svenske venner:

God Midsommar!!!

:)

Velkommen inn på soverommet!

Jeg elsker soverommet vårt!

Det er så lyst og lett at det føles som å komme inn i et sommerhus, synes jeg.

Jeg har bevisst gått for mest mulig hvitt og transparent siden rommet er ganske lite.

Sengen, som jeg ser at jeg har glemt (!) å fotografere, er mørkebrun

noe jeg henter opp igjen i skinnet på gulvet.

Fargepaletten består altså i hvitt, sølv, transparent og jord.

Farger man sover godt og drømmer søtt i.

:)

Her inne er det orginale tregulvet bevart,

og malt i en varm lys grå.

Horten har flyttet fra en vegg til en annen..

Stige. Helt genialt og super dekorativt!

Som det eneste i rommet som er svart blir denne

en kul kontrast.

Speil og verdens mest romslige kommode

fra herlige Ikea.

Transparent smykketre fra Koziol

En liten kommode som står gjemt i en krok..

Utsikten jeg kikker på hver eneste morgen

når jeg trekker fra gardinene, mens jeg myser så nesten øynene 

forsvinner helt, og undrer på hva slags vær vi får idag...

Å! Der var jo sengen.

Og hjorten.

Deilig sateng sengetøy med skrift på..

En jeg-vet-ikke-riktig-hva-det-kalles.

Bloggersyken...

Hvite bildelister! Nymalte og fine.

Plutselig dukker det opp et lite lykketroll.

Her er man aldri alene. Heldigvis.

:)

Calle sitt... Øøø.. Nattbord?

Hohoho!! Garderoben!

Ute i gangen..

Hohoho!! Her har jeg hovedgarderoben.

:)

Jeg kunne trengt et digert walk-in-closet...

Så ja. 

Her later jeg som at jeg bor i et sommerhus

og har ferie, mens pulsen senker seg og batteriene lades.

:)

Nå skal jeg lakke negler.

Vi sees!

Fjærlett underholdning!

 God aften!

Etter to dager med lange blogginnlegg tror jeg vi kjører lett underholdning idag. 

Litt klær, litt hva har jeg gjort idag, og litt må-ha-begjær.

Godt og blandet.

Klar?

Odd Molly The Buzz short dress.

Jeg var jo så heldig at jeg klarte å græbbe til meg en sample

av The Buzz kjolen, som av en eller annen grunn ble til en topp etter

produksjon. Gudene vet hvorfor de forandret den, for den er helt perfekt som kjole.

 Det er vel ikke alt man skal forstå..

Idag har vi hatt en kjempefin sommeravslutning med klassen til Emil.

Vi fikk se mange bilder fra leirskolen de nettopp var på, og høre morsomme historier 

om alt de gjorde. Kjempe moro! Jeg var på den samme leirskolen for 17 år siden, 

så det brakte tilbake mange gode minner.

Vi hadde med oss hver vår rett til et felles koldtbord, og det var alt fra deilige salater, 

til innbakte pølser, til små lekre tapasretter. Så mye godt!! 

Etter litt allsang og diverse leker, 

var det tid for kaffe og kaker. Også her hadde alle bidratt, så det var bare til å velge og vrake

i søte fristelser.

Tilslutt avsluttet vi festen med slåball.

Foreldre mot elever.

Det ble de unge og spreke som vant, til tross for 

mye konkurranseinstinkt hos de eldre.

:)

 Til slutt?

Måååå haaaa Pandora Cherry Blossom ring!!!

Den i midten.

Håper jeg fortjener en premie snart..

:)

Nå skal jeg slenge meg på sofaen litt

før det blir natt.

Ha det godt så lenge!

Foreldre

Dette er meg, helt nyfødt i min fars armer for

kansje alle første gang.

Etter at jeg skrev i går om selvskading, og at jeg flyttet ut allerede som 16-åring 

ønsker jeg nå å fortelle dere litt om mine foreldre.

(Før jeg begynner vil jeg si i full fart at det var 100% mitt eget valg

å flytte ut. Jeg var hjertelig velkommen til å bli boende hjemme,
men jeg ønsket veldig sterkt å være selvstendig
når jeg fikk sønnen min.)

Jeg har nemlig noen helt fantastiske foreldre.

Og selv om jeg kranglet mye med dem i begynnelsen av tenårene

(spesielt med min far..) så gikk det aldri en eneste dag uten at jeg følte meg elsket

av dem begge.

Hver dag.

Som nesten 4 åring fikk jeg servert en lillesøster, og livet slik jeg kjente det

ble snudd aldeles på hodet. Men selv om jeg måtte dele på oppmerksomheten

(og etterhvert fikk skylden for alt hun gjorde galt...) så ble jeg alltid sett.

Hver eneste dag fikk jeg høre hvor flink og fantastisk jeg var, og

at jeg var elsket.

Da jeg var 11 år flyttet foreldrene mine fra hverandre.

Vi bodde i blokk, og min mor flyttet inn i en leilighet i etasjen over.

Min søster og jeg flyttet annenhver uke, noe som var enkelt siden de bodde

så nærmt. Denne perioden husker jeg bare som positiv. Selv om det helt sikkert var
tøft for mine foreldre, så viste de det aldri. Begge anstrengte seg litt ekstra
for at vi skulle ha det koselig, med gode middager hver dag, chips midt i uken
og jeg husker godt at begge lot meg få sitte opp litt lenger om kveldene.
De satte nok pris på selskapet.
Og jeg følte meg bare enda mer elsket.

Ettersom månedene gikk, besøkte de hverandre oftere og oftere, og etter mindre enn et år

flyttet de sammen igjen.

Siden har de vært lykkelig gift, bygget seg et hus og fått et til barn.

Til neste år feirer de 30 års bryllupsdag,

også kalt Perlebryllup.

:)

Det er fantastisk!

Selvfølgelig har mine foreldre som alle andre sine sterke og svake sider

og de er ikke perfekte. Men de har gitt meg den beste gaven i livet, nemlig

tydelig og ekte kjærlighet.

Slik at jeg aldri noensinne har vært i tvil:

Mamma og pappa elsker meg.

Det at jeg alltid har hatt det sånn har vært en konstant trygghet, en livbøye

som har holdt meg flytende igjennom tykt og tynt.

Jeg bærer den fremdeles med meg som et anker, og er evig takknemlig
til mine foreldre for at de har vist meg hva det viktigste

jeg kan gi til mine barn er, nemlig
 tydelig
ekte

kjærlighet.

Har man det i bunn, så faller resten på plass
av seg selv.

Takk, mamma og pappa.

♥

Og tusen takk for nydelige ord fra dere lesere,
til gårsdagens innlegg. Det var utrolig vanskelig å publisere det,
men nå kan jeg puste lettet ut.

Puh!

Takk for at dere er der.

:)

Selvskading.

Den siste tiden har det blitt skrevet en del i media om selvskading,

og hver gang jeg leser om det tenker jeg med vantro tilbake på
mitt eget forhold til selvskading. Det florerer av rene selvskading-blogger der ute,
selv om jeg ikke har lest noen av dem (jeg er redd for at det skal dukke opp nasty og
blodige bilder av oppkuttede kroppsdeler. Det vil man jo bare ikke se!)
Det skremmende oppi dette er at det faktisk finnes så mange
unge mennesker der ute som kutter seg selv.
Og det man spør seg er:

Hvorfor i alle dager ønsker noen å kutte seg?

Vel, det finnes det sikkert mange ulike svar på men jeg skal prøve å svare på hvorfor jeg 

har vært en selvskader.

Det kunne ikke begynt mer uskyldig.
Jeg satt på skoleplassen, 14 år gammel, med en sløv sikkerhetsnål i hånden
og risset inn navnet på ekskjæresten min i armen. Det var vel en slags desperat forsøk
på å få han tilbake, men det fungerte ikke.

Tiden gikk, rispene grodde og etterlot seg hvite tynne
linjer i huden min, som formet et navn på 5 bokstaver. Etter en stund forsvant
disse også (heldigvis!!) . Det gikk flere måneder, før jeg igjen satt med en nål i hånden,
alene på rommet mitt og risset inn ulike ord og tegninger i huden. Fremdeles var det ganske
uskyldig, og ikke særlig dype kutt.

I månedenes løp forandret mye seg.
 Jeg ble 16år og flyttet ut samtidig som jeg ble alenemor til en nydelig gutt.
Jeg hadde aldri følt meg mer alene.
Du kan lese mer om den tiden av livet mitt i innlegget: 

"Okey! La oss utdype litt.."
Kuttingen forandret seg også.
Fra å være noe jeg gjorde på gøy fordi jeg kjedet meg, til å bli noe jeg gjorde
når jeg hadde vondt inni meg.

Jeg låste meg inn på badet, og kuttet meg så blodet rant nedover armer og bein
mens tårene sprutet og tankene forsvant.
For en stund.

Jeg bar på en uutholdelig smerte, og dette ble den
eneste måten jeg klarte å gjøre den mildere på. Som et smertestillende dop.
Når man kutter seg utløser hjernen endorfiner, som er kroppens lykke-hormon
som også fungerer som smertestillende, så det er i grunne ikke
helt på jordet.

Jeg vet ikke om det er en slags forklaring på hvorfor man gjør
noe så sykt?

Det er  nesten 5 år siden jeg skadet meg selv for siste gang.

5 år siden jeg forsto at det ikke løste noen problemer,
men bare utsatte dem. Selvskading har aldri, ALDRI hjulpet meg
La det være klinkende klart.

Idag?

Litt sprø er jeg nok fremdeles.
Humøret går opp og ned som en berg-og-dalbane,
men jeg er lykkelig og det er det som betyr noe.

Lykkelig.

Og jeg skader meg aldri.

Til det elsker jeg kroppen min altfor mye.

 

Jeg elsker meg.

♥

 

 

What's new?

Hallois!

Jeg holdt jo på litt over alt igår, 

så la oss begynne med hva som har skjedd på kjøkkenet

siden sist.

Som dere kan se
 har det kommet en sau på gulvet..

En søt hylle på veggen med akkurat passelige rom

 til mummi-krusene mine.

:)

Den flotte lampen som har hengt der ganske lenge

er foreløpig ikke byttet ut..

Slik ser det ut i Café-hjørnet.
Kun små endringer her, da jeg i grunnen liker det
som det er.

Hay-saksen som jeg letet etter

i en evighet for å finne! Tenk at man kan bli så

galen etter en saks... Sprøtt!

Den fine Tivoli dab radioen min, som jeg

sparte til i en liten evighet, og til slutt endte opp med å kjøpe brukt

av en liten rar mann som bodde i en kjeller..

Også har jeg hengt opp en bildelist.
Disse har jeg fått fullstendig dilla på, så de henges opp
overalt..

Det var i grunnen det.
Nå er jeg dødstrøtt! Vi sees..

God natt.

:)