Jeg er alene i kveld.
Etter en vidunderlig dag tilbrakt sammen med Lea og mamma,
med fnis og fjas og latter og moro,
og samtaler om stort og smått.
Og en tidlig aften tilbrakt i hjørnet av sofaen,
blandt puter og pledd med en liten solstråle i armkroken
som smattet fornøyd på lørdagsgodtet sitt mens hun pekte på Tv'en og sa
Mus! Muuuuus!!! Seee!
Vi så Askepott, som er en av de vakreste filmene noensinne.
Slik satt vi en stund, og jeg dro fingrene igjennom håret hennes om igjen
og om igjen, og snuste inn den søtlige duften av henne mens jeg tenkte at dette
kommer jeg aldri til å glemme.
Plutselig ropte hun: Å nei!! Tomt! Mamma!!?
Hun er bare så skjønn..
Den hvite, hjerteformede godteskålen som hvilte i fanget hennes var tom,
og jeg kunne ikke annet enn å hentet litt mer til henne.
Ett og et halvt år bare, men allerede kan hun si klart og tydelig hva hun vil.
Jeg synes det er suverent!
Men nå er jeg alene.
Og solen har gått ned. Hjertet føles tungt plutselig,
og jeg vil helst ikke kjenne etter hvordan jeg egentlig har det.
Men jeg gjør det likevel.
Varme tårer maler mørke striper i ansiktet mitt,
og jeg vet at jeg trenger å komme opp til overflaten og
puste litt oftere.
Så jeg ikke drukner.
...
