Akkurat nå bare nyter jeg tilværelsen.
Alt jeg har jobbet mot, begynner endelig å betale seg. Endelig!
Livet er kort. Altfor kort har jeg skjønt. Livet er tross alt ikke mer enn dette øyeblikket,
som i neste sekund har forsvunnet, mens et nytt har funnet sted.
Nå.
Det er ganske vanskelig å gripe fatt i!
En forandring som ikke kom over natten, men som har utviklet seg hele tiden
frem til idag. En slags oppvåkning.
Boken er umulig for meg å gjengi her, men jeg anbefaler absolutt ALLE å lese den.
Noe av det jeg har lært er at jeg må gjøre ting som gjør meg glad.
Og mye av det.
Og det jeg ikke liker?
Det gjør jeg ikke. Aldri. Viss ikke jeg er overbevist om at det er noe jeg må igjennom
for å komme til noe som gjør meg glad, så gjør jeg det ikke.
Jeg har ikke tid til det.
I ettermiddag fikk vi koselig besøk av mine svigerforeldre
som hadde med seg en diger bøtte med plommer fra landstedet sitt. Lea var helt i hundre og spiste sikkert tjue stykker minst! Og det uten å få vondt i magen.
Hun er bunnløs.
:)
Og denne lille snuppa?
Hun har begynt på turn, og er så stolt at øynene hennes stråler av glede
når hun viser frem turndrakten til besteforeldrene mens hun stuper kråke og snurrer i piruett.
For ikke å glemme spagaten!
Jeg er også med på denne turningen, mer eller mindre ufrivillig i begynnelsen
(haha.. jeg er jo ikke i form til å drive med turn!)
men nå har jeg innsett at det er en fantastisk tid for bare henne og meg.
Hvor hun får stråle alene, sammen med mammaen sin
i en hel time hver mandag.
Det betyr mye mer enn man tror.
Også har jeg fått meg jobb. Jeg. Har. Fått. Jobb.
Det har ikke gått opp for meg enda, men det gjør det ikke mindre sant.
1 oktober begynner jeg i den jobben jeg ønsket meg mest.
Jeg kan F**N ikke tro det!!!!!!
Hipp hurra!! Hva mer kan man si!?
Denne høsten ser foreløpig helt nydelig ut.
Jeg takker og bukker og nyter hvert øyeblikk av livet mitt.
Gjør du?
