Idag skjedde noe av det værste som kunne skje.
Jeg fatter ikke hvordan det kunne skje, men det skjedde.
Min elskede lille skatt falt ned trappen.
Og det var min skyld.
Jeg glemte å lukke porten da jeg tok med meg jentene ovenpå.
Jeg kan ikke forstå at det er mulig, men det er det.
Lea sitt ansikt er et smertelig bevis på det,
med et stort blåmerke i pannen, og litt mindre merker her og der.
Heldigvis ble hun ikke alvorlig skadet,
men forslått og forskremt, det ble hun. Den som likevel skrek aller høyest,
det var meg.
Jeg er fremdeles småkvalm og har fysisk vondt i hjertet.
Tenk at jeg kunne gjøre noe så utrolig dumt.
Jeg fatter det ikke.
Jeg får bare ta tiden til hjelp, så letter nok den vonde følelsen
i brystet litt etter litt.
En ting vet jeg ihvertfall: Jeg kommer ALDRI NOENSINNE til å glemme porten igjen.
You live, you learn.
Nå skal jeg bruke kvelden til å prøve å lime sammen mitt
sønderknuste hjerte.
Takk for at jeg fikk dele.
♥