Å ta et siste farvel

Døden banker på med myke men bestemte slag, og selv om vi er redd for å åpne for den,

så tar vi oss sammen og gjør det likevel.

Sammen er vi sterkere, og alle vet vi at den ikke kan bekjempes.

Sykdom kan vi beseire, til og med alvorlige skader

men ikke selve døden.

Og det er i grunnen ganske fint, når en man er glad i har fått eldes med stil.

Hun har levd et godt liv, og bært frem en fantastisk flott familie.

Alle var vi samlet der idag, for å ta et siste farvel.

Så uendelig trist, men fint på samme tid.

 

 

Like mye som den skiller oss ad, fører døden oss også sammen.

Jeg tenker på hvor heldig jeg er som fikk treffe henne,

og bli en del av hennes liv. Hvor heldig jeg er som fikk gi henne oldebarn,

og som fikk se den enorme gleden de ga henne.

 

Jeg tror de var lyset i hennes liv til siste slutt.

 

Og det er nå. Hennes slutt.

Hun trekker sine siste modige åndedrett mens en tapper datter og to like tapre barnebarn

holder hennes myke, varme hender i sine.

Sammen venter de.

 

Så uendelig vondt. Men vakkert på samme tid.

Hun er elsket til siste slutt, og hånd i hånd, hjerte i hjerte 

blir hun fulgt i døden.

Sammen til siste slutt.

Vi vil aldri aldri glemme alt du er for oss.

♥