Borte ifra :(

Jeg savner jentene mine så jeg nesten dør.

Ihvertfall innvendig. Jeg føler meg vissen og grå og nesten syk av lengsel.

Igår dro de til sin farmors hytte for å tilbringe tre netter borte fra meg.

Vi (minus syk mann) skal på en lang og helt spesiell fjelltur som jeg skal fortelle mer om

når vi kommer tilbake. Nå må jeg pakke sekkene våre, slik at vi kommer oss avgårde.

Jeg håper bare at hjertet letter litt når jeg treffer familien min. 

Herregud for en klengete hønemor jeg er.

Men vet dere hva? Sånn er det bare. Folk vil ha det til at man har godt 

av å komme seg bort fra barna en gang i blandt, og det stemmer sikkert for mange.

Men jeg dør uten barna mine. Ikke bokstavelig talt, men følelsesmessig.

De er hele min motivasjon til å leve, og jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten dem.

Hva hadde vært vitsen med noe liksom??

Hmm.

Kanskje de har rett de som sier at man trenger tid borte fra barna.

Kansje jeg innser der oppe på fjellet at livsgnisten kan eksistrere uavhengig av dem. 

Jeg håper det.

Og dessuten er jeg jo ikke helt uten. 

Jeg har sønnen min med meg heldigvis, og han fortjener å få ha sin mor i fred 

for en gangs skyld. Uten to små jenter som tar enormt mye plass.

Nei, jeg tror dette på alle måter blir en helt ekstraordinær opplevelse.

GOD TUR!!!

Sees om noen dager...

:)