Foreldre

Dette er meg, helt nyfødt i min fars armer for

kansje alle første gang.

Etter at jeg skrev i går om selvskading, og at jeg flyttet ut allerede som 16-åring 

ønsker jeg nå å fortelle dere litt om mine foreldre.

(Før jeg begynner vil jeg si i full fart at det var 100% mitt eget valg

å flytte ut. Jeg var hjertelig velkommen til å bli boende hjemme,
men jeg ønsket veldig sterkt å være selvstendig
når jeg fikk sønnen min.)

Jeg har nemlig noen helt fantastiske foreldre.

Og selv om jeg kranglet mye med dem i begynnelsen av tenårene

(spesielt med min far..) så gikk det aldri en eneste dag uten at jeg følte meg elsket

av dem begge.

Hver dag.

Som nesten 4 åring fikk jeg servert en lillesøster, og livet slik jeg kjente det

ble snudd aldeles på hodet. Men selv om jeg måtte dele på oppmerksomheten

(og etterhvert fikk skylden for alt hun gjorde galt...) så ble jeg alltid sett.

Hver eneste dag fikk jeg høre hvor flink og fantastisk jeg var, og

at jeg var elsket.

Da jeg var 11 år flyttet foreldrene mine fra hverandre.

Vi bodde i blokk, og min mor flyttet inn i en leilighet i etasjen over.

Min søster og jeg flyttet annenhver uke, noe som var enkelt siden de bodde

så nærmt. Denne perioden husker jeg bare som positiv. Selv om det helt sikkert var
tøft for mine foreldre, så viste de det aldri. Begge anstrengte seg litt ekstra
for at vi skulle ha det koselig, med gode middager hver dag, chips midt i uken
og jeg husker godt at begge lot meg få sitte opp litt lenger om kveldene.
De satte nok pris på selskapet.
Og jeg følte meg bare enda mer elsket.

Ettersom månedene gikk, besøkte de hverandre oftere og oftere, og etter mindre enn et år

flyttet de sammen igjen.

Siden har de vært lykkelig gift, bygget seg et hus og fått et til barn.

Til neste år feirer de 30 års bryllupsdag,

også kalt Perlebryllup.

:)

Det er fantastisk!

Selvfølgelig har mine foreldre som alle andre sine sterke og svake sider

og de er ikke perfekte. Men de har gitt meg den beste gaven i livet, nemlig

tydelig og ekte kjærlighet.

Slik at jeg aldri noensinne har vært i tvil:

Mamma og pappa elsker meg.

Det at jeg alltid har hatt det sånn har vært en konstant trygghet, en livbøye

som har holdt meg flytende igjennom tykt og tynt.

Jeg bærer den fremdeles med meg som et anker, og er evig takknemlig
til mine foreldre for at de har vist meg hva det viktigste

jeg kan gi til mine barn er, nemlig
 tydelig
ekte

kjærlighet.

Har man det i bunn, så faller resten på plass
av seg selv.

Takk, mamma og pappa.

♥

Og tusen takk for nydelige ord fra dere lesere,
til gårsdagens innlegg. Det var utrolig vanskelig å publisere det,
men nå kan jeg puste lettet ut.

Puh!

Takk for at dere er der.

:)