Okey! La oss utdype litt..

Ja, det er fremdeles mens-preik det går i,

så de som ikke er stor fan av det kan lese noe annet.

Jeg fikk så mange halv-bekymrede kommentarer igår at jeg synes det er

på sin plass med en liten opprydning.

;)

Dette er på grensen til hva jeg synes det er OK å blogge om,

eller det vil si, for min del kan jeg skrive om hva som helst, men jeg ønsker 

at bloggen min skal være en slags underholdning for dem som leser den. Å skrive onani-blogg

er noe jeg konstant prøver å unngå. Det er tross alt ikke jeg som skal lese den.

Ikke alt om meg er like spennende å lese om, og jeg er redd dette

havner i kategorien: Uinteressant.

Men som sagt, pga bekymringsmeldinger,

her kjører vi likevel!

Jeg har gått på p-pillen i mange år, og brukt mange ulike merker.

I årenes løp og fra jeg var veldig ung, har jeg opplevd vanvittige svingninger i sinnstemning,

og hatt mye depresjon med selvmordstanker og likegyldighet. Det begynte etter at jeg fikk min sønn, bare 16 år gammel. Samtidig oppdaget jeg at han jeg var sammen med var narkoman, og kriminell.

Vi hadde vært kjærester siden jeg var 14 år. Han var 23 år på det tidspunktet.

Bare det burde få varsellampene til å lyse, men da jeg var 14 år opplevde jeg at det var smigrende

at en voksen mann kunne være interessert i meg. Og rusproblemene prøvde han så godt han kunne å skjule. Selv om jeg så litt av hva som foregikk, forsto jeg ikke omfanget av det.

Jeg ble gravid, og han lovet meg gull og grønne skoger.

Han skulle skaffe seg jobb, et sted for oss å bo (på tidspunkt var han arbeidsledig og bodde hjemme hos sin mor. Enda en varsellampe!) og han lovet at han skulle forsørge oss som familie.

Han skulle slutte å ruse seg, og vi skulle leve lykkelig alle våre dager.

Ja. Dere aner kansje hvor denne historien ender..

Måned for måned ut i graviditeten viste denne mannen stadig

litt mer av sitt sanne ansikt. Jeg fant ut mer og mer grusomme ting..

Ikke bare ruste han seg daglig på diverse rusmidler, han solgte også narkotika,

stjal, løy og oppførte seg truende mot sin egen mor.

Jeg forsto mer for hver dag som gikk, at dette ikke kom til å bli

som jeg hadde drømt om. Mor, far og barn. Hus. Lykke.

Fødselen startet dagen før termin, og varte i en evighet. Virkelig! Det tok 40 timer

fra det begynte til sønnen min var kommet ut. Og i løpet at disse timene var jeg alene det meste av tiden. Mannen som jeg hadde valgt å ha med på fødselen, var nesten ikke tilstede.

Han var ute og solgte dop.

Samme kvelden fortalte jeg han at det var slutt. Over.

Han tryglet og bad, og mente det var fødselen som hadde fremprovosert disse sprøe

tankene. Men jeg bikket ikke. Det var slutt.

For å gjøre en lang historie kort, så klikket det for denne mannen. Noe som resulterte i

2 år med daglig trakasering og drapstrusler for min del.

Jeg var 16 år, hadde nettopp født en sønn. Vennene mine hadde jeg mistet og jeg lærte hva det er å være alene. Jeg ble deprimert.

Og det var jeg, ikke hele tiden men mye, frem til jeg ble gravid med min eldste datter

for snart 4 år siden. Da sluttet jeg på p-pillen og fikk et nytt liv. Jeg har sluttet å hyle og skrike,

jeg har sluttet å kaste ting, og jeg når aldri bunnen slik jeg gjorde før.

Jeg er fremdeles hormonell og humøret svinger sammen med menstruasjons syklusen,

men jeg tror at jeg er ganske normal, og jeg ser på meg selv som et 

ekstremt lykkelig menneske, tro det eller ei. De vanvittige blødningene kommer av at 

jeg har satt inn kobberspiral, som er en av de få prevensjonsmetodene uten hormoner. 

Sterke blødninger og smerter er en vanlig bivirkning. Desverre.

Men det er en liten pris å betale for et bedre liv, tross alt!

Poenget med å skrive alt dette?

Ting er ikke alltid slik man tror.

Jeg trodde i alle disse årene at jeg var deprimert fordi jeg hadde

det vanskelig, og det hjalp nok ikke på situasjonen, men jeg er overbevist om

at p-pillen hadde en vanvittig dårlig innvirkning på humøret mitt,

og at de gav meg depresjoner. Og jeg har hørt om så mange

med lignende opplevelser, så dette er et viktig tema.

Ja. Onani-blogg for en dag.

Jeg lover at det blir LENGE til neste gang jeg skriver et så 

langt blogginnlegg. Kansje aldri.

:)

Takk til dere (sikkert veldig få) som hang med

'till the bitter end.

Klem!