Tanker fra dypet..

Jeg liker best å leve i nuet.

Jeg liker ikke å tenke tilbake, og heller ikke å se for mye fremover.

Jeg vil aldri glemme at det er nå livet er. Akkurat NÅ.

Og bare det.

Jeg har hatt en mørk og vanskelig fortid,

og det var ikke før jeg forsto dette at jeg klarte å riste den av meg og komme meg videre.

Fortiden eksisterer heldigvis ikke lenger. Ikke noe sted i hele verden,

bortsett fra inni hodet mitt. Bevisst så tenker jeg aldri på den,

ergo så fins den ikke.

Men.

Av ulike årsaker har jeg i det siste blitt tvunget til å ta et dypdykk tilbake.

Det er uutholdelig vondt, tungt og slitsomt.

Jeg skriver... og gråter.. mens jeg tenker på hvor mye dette har formet meg.

Idag har jeg et fantastisk liv, og jeg er så lykkelig. Så heldig.

Så rik.

Uten fortiden så hadde jeg ikke vært her nå.

Derfor omfavner jeg fortiden, og aksepterer den.

Tilgir den.

Vi har alle våre skjeletter i skapet.

Spørsmålet er bare hvordan man forholder seg til dem.