Tanker om bloggen..

 

 Kjære, fine bloggvenner.

Jeg har tenkt mye på bloggen i det siste. 

Med to nye jobber som tilsammen utgjør godt over 100% stilling,

tre barn som i tillegg til lekser holder på med hele tre ulike fritidsaktiviteter

som også skal følges opp, i tillegg til venner som skal treffes, familie som skal taes vare på,

et tre etasjes hus som skal holdes noenlunde rent og ryddig, og et skittentøy som jeg er

overbevist om at driver og formerer seg av seg selv, tror jeg ikke at det er 

noen fare for at jeg skal komme til å kjede meg med det første! 

På toppen av det hele har jeg hobbyene mine. 

Yoga og foto, som også spiser

mye av min tid.

Livet er spreng fullt, og jeg synes det er herlig!

Men så må det prioriteres da.

Og dette, bloggen min, den tar også en del tid.

Tid jeg ofte føler at jeg ikke har.

Er det i det hele tatt noen som leser? Er det noen som bryr seg? 

Dette er spørsmål jeg har stilt meg ofte i det siste, og igår fikk jeg noen bekreftende tilbakemeldinger

som betydde mye for meg. 

Som viste meg at jo, der finnes noen der ute som bryr seg om hva jeg skriver.

Jeg har aldri være opptatt av at det skal være mange som leser bloggen min, men det er viktig for meg å nå ut til noen.

Om enn bare en eneste leser.

Det er det det handler om. 

Å røre noen. Vekke tanker. Bringe frem smil. Inspirere. Gi.

Selv om det blir mye enveis kommunikasjon, og ALFOR mye om bare meg, meg, meg.

Så håper jeg inderlig at jeg gir noe også. Det er på mange måter 

det som er poenget.

Så jeg vil nok en gang takke.

Spesielt til dere som har fulgt meg lenge, som jeg vet at leser.

Dere er mine fine bloggvenner.

Selv om vi aldri har møttes, så har vi et slags bånd igjennom her.

Og det synes jeg er utrolig fint!

Takk.

Så får vi rett og slett ta dag for dag, og se hvor lenge jeg klarer å fortsette.

Det har jo blitt en slags vane og en del av meg dette her,

så jeg kan ikke bare slutte heller.

Det er rart med det..

:)

 

 

 

Høy på livet!

På Lørdag var vi på fest, tro det eller ei.

Vi var så heldige å bli invitert i en kjempe fin 40 årsdag, til min plastikksvigerinne

(som jeg lærte meg at det heter..) sammen med alle hennes kjente og kjære.

Det var fine og morsomme taler, lysbildefremvisning, god mat og ikke minst nydelige kaker.

Sang, quiz og dans.

En innholdsrik feiring!

Jeg hadde på meg dette, og jeg ser her at skinnet bedrar.

Ser jeg ikke gyselig festlig ut!?

Jeg er ikke det.

 

Overhodet ikke. Desverre.

Jeg klarer næmlig ikke å slappe av i et rom fullt av mennesker jeg ikke kjenner.

Det er helt umulig for meg. Jeg blir stiv som en stokk, og stille som en østers. Utrolig lite festlig!

For noen år siden, før jeg sluttet å drikke var jeg super sosial på fest.

Snakket med alle, danset og hadde det kjempe gøy.

Nå er jeg en skikkelig stivpinne!

Men det er jo det jeg er!

 

Og det er det jeg ikke liker med alkohol. At den i mange tilfeller gjør mennesker

til noe annet enn det de er. Jeg har ikke lyst til å drikke meg sosial.

Da vil jeg heller øve, og øve, og øve

til jeg blir bedre. Flinkere til å håndtere disse situasjonene som jeg ikke trives i.

Ikke drikke bort frykten, men se den i hvitøyet.

Bekjempe den!

 

 

Det har jeg gjort mange ganger de siste årene, bevisst utsatt meg for

sosiale sammenkomster jeg kvir meg til. Og selv om jeg fremdeles ikke alltid klarer

å slå meg løs på fest, så er jeg ihvertfall kvitt angsten.

En befrielse!

 

 Så får jeg bare være som jeg er. Festlig eller ei.

Jeg er ihvertfall fri.

 

 Også slipper jeg å bli fyllesyk. Det er også en fordel.

:)

 

 Så ja.

Jeg er høy på livet i steden,

og det er uendelig mye mer enn nok for meg.

Vi kan jo ikke alle være like festlige.

"Kom som du er" er det vel noe som heter, og det synes jeg 

høres fornuftig ut.

 

Takk for besøket!

:)

Sunday = funday!

Hallois!

Jeg tror at jeg har laget et innlegg tidligere med nesten akkurat samme navn.

Men det er virkelig sant at Søndag er for meg den gøyeste dagen i hele uken! 

Jeg er verdens roligste og kanskje kjedeligste person, 

så Søndag og jeg vi går godt i lag.

 

Søndagen er som et blankt lerret av tid.

Tid som man spontant kan fylle med det man liker best.

Tid man kan spandere med dem man helst vil.

Familien, for mitt vedkommende.

Og venner.

 

Idag har vi i tillegg til gode venner og familie,

også vært omgitt av et helt fantastisk vær. Strålende sol over et vakkert 

høst-landskap og 18-19 grader.

Helt vilt!

 

Gøy å finne krabber i fjæren.

Ikke værst med en liten sommerdag i oktober!

:)

Ellers må jeg bare beklage at det er litt stille og tregt på bloggfronten..

Tid er mangelvare desverre.

Ha det godt!

Ugga bugga!

Odd Molly cotton embroidered long blouse, Levitation leggings og Uggs Bailey Button boots.

Jeg føler meg herlig bomsete i Uggs.

De er virkelig ikke særlig pene og se på, men de er så utrolig deilige!

Som å gå ute i varme, myke tøfler.

Jeg blir alltid søvnig når jeg går med Uggs.

:)

 

 Ellers er det ikke mer å si idag.

Dagene glir over i hverandre og helgen nærmer seg allerede.

Tiden flyr!

 Likevel føler jeg at jeg endelig henger med i livets krappe svinger,

og at selv om døgnet godt kunne hatt noen ekstra timer, får jeg gjort det jeg vil. 

Gode rutiner og lure prioriteringer er hemmeligheten.

Nå er det slutt på blogg-tid, og en fantastisk flott slangemann

venter på å vise meg de forunderligste ting man kan gjøre med kroppen.

Tid for Yoga!

:)

Ha en deilig kveld!

 

Å krype ut av skallet!

Har du noen gang vært ny i jobben?

Det er vel noe de aller fleste har opplevd. Og noen kommer bare trampende inn

og forteller høyt og tydelig hva de heter, hva de har gjort tidligere og hvilke planer de har for sin nye arbeidsplass. De markerer territoriet sitt like greit med en gang, og er ikke redd for å hverken trakke på tær eller gjøre et dårlig førsteinntrykk. Sånn er noen.

Jeg? Jeg blir stille som en østers.

Stille, skjenert og livredd.

Men det tenker jeg at er ganske naturlig.

Jeg jobber med veldig mange ulike mennesker, og det er klart at det tar tid å bli så godt kjent med alle

at man kan senke skuldrene og føle seg hjemme. Ikke minst tar det tid å få den erfaringen

som gjør at man slipper taket på usikkerheten og kan føle en trygghet i det man gjør.

Den tiden skal jeg unne meg.

Jeg nyter de små glimtene av mestringsfølelse som jeg opplever, mens jeg suger til

meg alt jeg kan av ny lærdom. Jeg er innenfor et fag, hvor jeg aldri tror 

at jeg kan bli ferdig utlært og det er en  utrolig 

spennende situasjon å være i!

Man har så godt av å utfordre seg selv.

Den eneste måten å overkomme frykt på er å eksponere seg for det man er redd for.

Bryte barrierer, bryte sammen, for så å bygge seg opp.

Bygge styrke.

Det har vært helt avgjørende for meg ihvertfall.

Blablabla... Nå maser jeg igjen.

Liker dere bildene forresten? Jeg har lekt meg litt.

:)

Takk for besøket. Dere vet at jeg setter pris på det!!!

♥

 

 

Tilfeldig?

 Verdens største klisjé:

Jeg elsker høst! Med både sol og vind og regn. 

Med sitt skiftende vær, sin uforutsigbarhet og kvelder som mørkner litt tidligere

for hver dag.

Jeg elsker det!

 Vi passer på å være masse ute, nå mens ettermiddagene

fremdeles er lyse, og kulden enda ikke har begynt å bite skikkelig.

Stranden er nesten enda finere om høsten enn om sommeren!

Plaske med hendene!

:)

Ser du pusekatten?

Livet er utrolig godt nå, og jeg nyter hvert øyeblikk.

De siste årene er det så mange puslebiter som har falt på sin rette plass

og jeg kan endelig bare lene meg avslappet tilbake og nyte synet av det store, flotte bildet!

Det er så rart å tenke på hvordan den ene tilfeldigheten har ledet til den andre,

og så tydelig se at livet er noe vi bare til dels har kontroll over.

De største tingene som har hendt meg, som har formet mitt liv aller mest

er også de største tilfeldighetene. Tilsynelatende ihvertfall.

Så kan man jo diskutere om det er en slags plan bak det hele.

Jeg tror egentlig ikke det. Jeg tror livet er en serie av en rekke tilfeldige hendelser.

Men noen ganger, når alt bare faller på plass som, ja, bitene i et puslespill

og man ser denne serien som en helhet,

jo da kan man begynne å lure.

Var det dette som var planen hele tiden?

:)