Fly

 

 Tenk om man bare kunne fly.

Fly langt langt bort.

Bort fra alt.

Alt.

For så å komme tilbake.

Tilbake med mer luft innimellom tankene.

Med litt mer "meg", enn da jeg dro.

Jeg kan ikke fly.

I stedet maler jeg på en vegg.

En vegg av håp. Et håp om å få mer rom.

Rom til meg.

Rom til luft.

Luft som gir ro. Balanse. En følelse av at alt er OK.

Gir det mening? Ikke?

Jaja.

:)

I vater.

Ja! Plutselig er jeg meg selv igjen.

Glad og fornøyd. Rolig.

I balanse.

Uten så mange ord.

Men fylt av store mengder av positiv energi.

En venn av meg sa en gang at energi kan sammenlignes med å putte penger på en sparebøsse.

Man må ikke bruke alt opp med en gang.

Hva?? Må man ikke?

Når jeg først er full av energi så har jeg syst til å utnytte den maksimalt.

Så da står jeg på alt jeg kan, slik at jeg får gjort mest mulig.

Man vet jo aldri når den plutselig forsvinner.

For plutselig er den vekk!

Men nå skal jeg prøve det som hun sa.

Spare litt på energien. Ikke bruke ALT opp med en gang.

Det høres jo unektelig veldig fornuftig ut.

:)

*Bilder fra Søndagsturen vår på Smørås fjellet.

Jeg er så glad!

 For alle de fine ordene jeg har fått etter gårsdagens innlegg.

Det var på ingen måte meningen å fiske etter komplementer, bare nok et innlegg som ble til 

mens jeg skrev. Men jeg er så glad for at det var akkurat det som kom flytende ut av meg igår,

for det var faktisk dette jeg trengte.

Tusen takk.

 Jeg tror at litt av grunnen til at motivasjonen har manglet i det siste er at

bloggen har tidligere fylt opp et tomrom i meg. Et tomrom som ble til av at jeg hadde et arbeid 

som ikke ga meg noe. Hver dag var jeg i et arbeid og tilbragte timesvis med å gjøre oppgaver

som jeg var totalt uengasjert i. Nå er jeg ny i en jobb som virkelig engasjerer meg, og gir meg vanvittig mye tilbake. Mer og mer for hver dag. Jeg føler meg fylt opp. At jeg realiserer meg selv på et vis. Og jeg har kansje følt at jeg ikke behøver bloggen på den samme måten som før.

Og det gjør jeg kanskje heller ikke. Ikke på den samme måten.

Men jeg er sikker på at jeg kan ha glede av den. Kansje jeg bare må tenke litt nytt?

Haha.. Vi får se. Nå maser jeg igjen...

Livet forandrer seg, og bloggen med det.

Takk for at dere henger med i alle fall, og tusen takk for vidunderlige

oppmuntrende, varmende, givende ord.

Selv mangler jeg ord for å beskrive min takknemlighet.

TAKK

 ♥

  

Tanker om bloggen..

 

 Kjære, fine bloggvenner.

Jeg har tenkt mye på bloggen i det siste. 

Med to nye jobber som tilsammen utgjør godt over 100% stilling,

tre barn som i tillegg til lekser holder på med hele tre ulike fritidsaktiviteter

som også skal følges opp, i tillegg til venner som skal treffes, familie som skal taes vare på,

et tre etasjes hus som skal holdes noenlunde rent og ryddig, og et skittentøy som jeg er

overbevist om at driver og formerer seg av seg selv, tror jeg ikke at det er 

noen fare for at jeg skal komme til å kjede meg med det første! 

På toppen av det hele har jeg hobbyene mine. 

Yoga og foto, som også spiser

mye av min tid.

Livet er spreng fullt, og jeg synes det er herlig!

Men så må det prioriteres da.

Og dette, bloggen min, den tar også en del tid.

Tid jeg ofte føler at jeg ikke har.

Er det i det hele tatt noen som leser? Er det noen som bryr seg? 

Dette er spørsmål jeg har stilt meg ofte i det siste, og igår fikk jeg noen bekreftende tilbakemeldinger

som betydde mye for meg. 

Som viste meg at jo, der finnes noen der ute som bryr seg om hva jeg skriver.

Jeg har aldri være opptatt av at det skal være mange som leser bloggen min, men det er viktig for meg å nå ut til noen.

Om enn bare en eneste leser.

Det er det det handler om. 

Å røre noen. Vekke tanker. Bringe frem smil. Inspirere. Gi.

Selv om det blir mye enveis kommunikasjon, og ALFOR mye om bare meg, meg, meg.

Så håper jeg inderlig at jeg gir noe også. Det er på mange måter 

det som er poenget.

Så jeg vil nok en gang takke.

Spesielt til dere som har fulgt meg lenge, som jeg vet at leser.

Dere er mine fine bloggvenner.

Selv om vi aldri har møttes, så har vi et slags bånd igjennom her.

Og det synes jeg er utrolig fint!

Takk.

Så får vi rett og slett ta dag for dag, og se hvor lenge jeg klarer å fortsette.

Det har jo blitt en slags vane og en del av meg dette her,

så jeg kan ikke bare slutte heller.

Det er rart med det..

:)

 

 

 

Å krype ut av skallet!

Har du noen gang vært ny i jobben?

Det er vel noe de aller fleste har opplevd. Og noen kommer bare trampende inn

og forteller høyt og tydelig hva de heter, hva de har gjort tidligere og hvilke planer de har for sin nye arbeidsplass. De markerer territoriet sitt like greit med en gang, og er ikke redd for å hverken trakke på tær eller gjøre et dårlig førsteinntrykk. Sånn er noen.

Jeg? Jeg blir stille som en østers.

Stille, skjenert og livredd.

Men det tenker jeg at er ganske naturlig.

Jeg jobber med veldig mange ulike mennesker, og det er klart at det tar tid å bli så godt kjent med alle

at man kan senke skuldrene og føle seg hjemme. Ikke minst tar det tid å få den erfaringen

som gjør at man slipper taket på usikkerheten og kan føle en trygghet i det man gjør.

Den tiden skal jeg unne meg.

Jeg nyter de små glimtene av mestringsfølelse som jeg opplever, mens jeg suger til

meg alt jeg kan av ny lærdom. Jeg er innenfor et fag, hvor jeg aldri tror 

at jeg kan bli ferdig utlært og det er en  utrolig 

spennende situasjon å være i!

Man har så godt av å utfordre seg selv.

Den eneste måten å overkomme frykt på er å eksponere seg for det man er redd for.

Bryte barrierer, bryte sammen, for så å bygge seg opp.

Bygge styrke.

Det har vært helt avgjørende for meg ihvertfall.

Blablabla... Nå maser jeg igjen.

Liker dere bildene forresten? Jeg har lekt meg litt.

:)

Takk for besøket. Dere vet at jeg setter pris på det!!!

♥

 

 

Tilfeldig?

 Verdens største klisjé:

Jeg elsker høst! Med både sol og vind og regn. 

Med sitt skiftende vær, sin uforutsigbarhet og kvelder som mørkner litt tidligere

for hver dag.

Jeg elsker det!

 Vi passer på å være masse ute, nå mens ettermiddagene

fremdeles er lyse, og kulden enda ikke har begynt å bite skikkelig.

Stranden er nesten enda finere om høsten enn om sommeren!

Plaske med hendene!

:)

Ser du pusekatten?

Livet er utrolig godt nå, og jeg nyter hvert øyeblikk.

De siste årene er det så mange puslebiter som har falt på sin rette plass

og jeg kan endelig bare lene meg avslappet tilbake og nyte synet av det store, flotte bildet!

Det er så rart å tenke på hvordan den ene tilfeldigheten har ledet til den andre,

og så tydelig se at livet er noe vi bare til dels har kontroll over.

De største tingene som har hendt meg, som har formet mitt liv aller mest

er også de største tilfeldighetene. Tilsynelatende ihvertfall.

Så kan man jo diskutere om det er en slags plan bak det hele.

Jeg tror egentlig ikke det. Jeg tror livet er en serie av en rekke tilfeldige hendelser.

Men noen ganger, når alt bare faller på plass som, ja, bitene i et puslespill

og man ser denne serien som en helhet,

jo da kan man begynne å lure.

Var det dette som var planen hele tiden?

:)

Overrasket, overøst og ydmyk!

Nå har jeg mast mye om jobb i det siste. 

Beklager det, men det er liksom det som fyller tankene akkurat nå. 

Å slutte i den gamle jobben er noe jeg tar veldig tungt, selv om det helt og holdent 

er mitt eget valg. 

Grunnen til det er jo ikke selve jobben, men kollegaene mine.

Jeg er en åpen person som slipper mennesker inn. Det har dere sikkert merket litt av her inne også.

At jeg er åpen som en bok.

Når jeg er slik, er det lett for at andre åpner seg for meg også 

og da blir man godt kjent. 

Så jeg føler ikke at jeg mister kollegaer, jeg mister

venner.

 Dette er de mest uventede gavene jeg noen gang har fått.

Og de betyr så utrolig mye, sammen med alle de fine ordene og gode klemmene

jeg har fått i forbindelse med min avskjed. Det er en bekreftelse på at

jeg har betydd like mye for dem, som de har for meg.

Det er helt utrolig godt!

Jeg føler at jeg for aller første gang 

har fått lov til å se meg selv igjennom andres øyne. Og det er bare så vakkert og rørende.

Å vite at man betyr noe. At man er satt pris på.

At man har vært en glede.

Jeg er så takknemlig at jeg har ikke ord.

Jeg har jo ikke mistet dem helt. Vi har facebook og Instagram, og noen

er jeg sikker på at jeg kommer til å ha jevnlig kontakt med.

Og det gleder jeg meg til!

Og som man sier: Alt har sin pris.

Det er mye sannhet i det.

Så nå krysser jeg alt jeg har, for at jeg har gjort det rette valget

og at det hele var verdt det.

På kanten av stupet, uten å ane hva som finnes nedenfor.

Jeg har i grunnen allerede tatt sats og hoppet utfor, så får tiden vise hvor jeg lander 

til slutt.

Jeg må ihvertfall si meg HELT enig med fantastiske Walt Disney.

DREAM BIG!

Alt er virkelig mulig.

Ha en deilig søndag, og nok en stor takk til alle kjære blogglesere som 

holder ut med maset mitt.

Love you!!!

 ♥

Den gravide klubb!

Men herregud, se på disse to da.

To av mine fineste, gravide samtidig. Tenk så heldige de er!

Det må jo være som en drøm å gå gravid, og ikke minst ha fødselspermisjon

sammen med barndomsvenninnen sin. Å kunne dele alle disse

ubeskrivelige opplevelsene. Spenningen. 

Alt man undrer på.

Jeg får nesten lyst til å røske ut spiralen og sette igang produksjonen selv,

for dette er bare så koselig at man ikke vil gå glipp av det.

Jeg også vil være med!

Men bare nesten. For jeg er jo med i aller høyeste grad selv om ikke jeg er gravid.

Jeg er jo det.

Og det uten å gjøre det tøffe arbeidet. Luksus!

Klubbmedlem nr 4 og jeg har tre barn hver, så vi er liksom de som vet ting.

Liksom.

Jeg som blir dårlig hver gang vi snakker om fødsel føler ikke at jeg har så veldig mye 

å bidra med, men nr 4 har en del fornuftig å komme med.

Lure tips og triks.

:)

Jeg lukker ørene og spiser i stedet. På forrige klubb presterte de å sette på et fødeprogram

på tv. Sånt spyr jeg av! Og griner litt.. Jeg slapp heldigvis unna det denne gangen,

men føde-preik blir det uansett. Forståelig nok.

Se hva preggo-lady nr 2 hadde laget i stand til oss igår!

Deilige små tapas retter med Hummus og Aioli, og sånne gode dadler med bacon rundt.

Nydelig!!

Og når alle lente seg tilbake i sofaen, med dype mette sukk og med struttende mager så

man ikke lenger kunne se forskjell på gravid eller ikke-gravid,

da kom godteposen frem.

Jeg mener, sånt må man jo advare om på forhånd

så man sparer litt plass.

Fantastiske, nydelige klubb.

Det er helt utrolig at det kan være like gøy hver gang.

 Det skjedde noe etter at vi begynte (MEGET motvillig!) å kalle det klubb.

Det ble mer spesielt. Noe vi setter av en dag til. Prioriterer.

En gave til oss selv.

Det er jeg sikker på at alle synes.

Klubben er et fristed. 

Hvor vi kan slappe av og være oss selv. Det finnes ingen hemninger,

ingen som dømmer og det finnes overhode ingenting som ikke går an å snakke om.

Vi er super forskjellige, men vi snakker samme språk.

En ubeskrivelig deilig ting rett og slett,

som jeg ikke tar for gitt.

Blablabla... Nå maser jeg i vei.

Det er sånn som skjer når man blogger når man er trøtt.

God natt!

:)

Takk for besøket!

 

 

Om avhengighet

 

Vet dere hva?

Jeg savner min avhengighet. Såpass ærlig må jeg være.

Jeg tror at vi alle, ihvertfall de aller fleste av oss, har eller har engang hatt en avhengighet.

Og da mener jeg ikke som de siste tre månedene hvor jeg kun har spist honning på skivene mine,

eller at jeg må ha en sjokoladebit hver kveld. Jeg snakker heller ikke om min 

lidenskapelige kjærlighet til dyre klær eller interiør-ting.

Jeg snakker om avhengighet.

Den kommer i mange former. 

Mat, sex, gambling, alkohol, sigaretter, selvskading, narkotika 

er bare noen former for avhengighet.

Og den er aldri positiv. 

Det er noe som skader enten deg selv eller de rundt deg, i værste fall begge deler. 

Den er ofte vanskelig å oppdage, og lett å skjule. 

En stund ihvertfall.

Er du bevisst på din avhengighet?

Først da jeg forsto min, kunne jeg bli kvitt den for godt.

Dette begynner å høres ut som en halleluja-preken, men dette er noe som virkelig

har forandret mitt liv. Det er ikke så lett å forklare men 

jeg skal forsøke.

Det begynte med at jeg innså at jeg hadde et valg,

og at jeg forsto at jeg selv valgte å være avhengig. Det var noe jeg behøvde.

Så i stedet for å jobbe med selve avhengigheten gikk jeg inn i meg selv og spurte,

Hva er det som gjør at du trenger dette? Hvilket tomrom er det du prøver 

å fylle?

Jeg innså raskt at jeg hadde noen følelsesmessige sår som ikke ville gro,

og at jeg hadde brukt min avhengighet som en slags bandasje.

Enkelt fortalt!

:)

Jeg innså at avhengigheten ikke kunne løse noen av mine problemer,

ergo så hadde jeg ikke lenger bruk for den.

Så i snart 5 år har jeg vært fri.

Men jeg savner den. Herregud som jeg savner den av og til!

Når jeg er langt nede og ingenting, absolutt ingenting i hele verden kan få meg til å føle meg bedre

så skulle jeg noen ganger ønske at det hjalp å ta seg en røyk, drikke noen øl

og kutte seg litt i armen.

Men vet dere hva?

Jeg har for lengst skjønt at ikke det hjelper.

 Ikke egentlig.

Så hva gjør jeg nå, når livet byr meg i mot?

Jeg holder ut. 

Det er ikke mye poeng i å gjøre noe annet.

Alle har vi opp og nedturer.

Det er alle de som later som at de har det så jævla fantastisk absolutt HELE tiden,

som får oss andre til å føle oss unormale eller til og med sinnsyke 

fordi vi har dårlige dager.

Jeg er en åpen og ærlig person som snakker mye med folk,

og tro meg. Alle har sine svin på skogen, sine skjeletter i skapet, sine synder,

usikkerhet, ting de er flau over og angrer på.

Vi er langt ifra alene.

Jeg er bare glad for å ha innsett at jeg er normal.

Mer eller mindre.

:)

Sorry, folkens!

For nok et masete innlegg...

Blablabla.

 

Jeg skal kjøre på med klær og interiør 

og herlig overfladisk feelgood de neste dagene, lover!

Takk for at dere holder ut.

<3