Den siste tiden har det blitt skrevet en del i media om selvskading,
og hver gang jeg leser om det tenker jeg med vantro tilbake på
mitt eget forhold til selvskading. Det florerer av rene selvskading-blogger der ute,
selv om jeg ikke har lest noen av dem (jeg er redd for at det skal dukke opp nasty og
blodige bilder av oppkuttede kroppsdeler. Det vil man jo bare ikke se!)
Det skremmende oppi dette er at det faktisk finnes så mange
unge mennesker der ute som kutter seg selv.
Og det man spør seg er:
mitt eget forhold til selvskading. Det florerer av rene selvskading-blogger der ute,
selv om jeg ikke har lest noen av dem (jeg er redd for at det skal dukke opp nasty og
blodige bilder av oppkuttede kroppsdeler. Det vil man jo bare ikke se!)
Det skremmende oppi dette er at det faktisk finnes så mange
unge mennesker der ute som kutter seg selv.
Og det man spør seg er:
Hvorfor i alle dager ønsker noen å kutte seg?
Vel, det finnes det sikkert mange ulike svar på men jeg skal prøve å svare på hvorfor jeg
har vært en selvskader.
Det kunne ikke begynt mer uskyldig.
Jeg satt på skoleplassen, 14 år gammel, med en sløv sikkerhetsnål i hånden
og risset inn navnet på ekskjæresten min i armen. Det var vel en slags desperat forsøk
på å få han tilbake, men det fungerte ikke.
Tiden gikk, rispene grodde og etterlot seg hvite tynne
linjer i huden min, som formet et navn på 5 bokstaver. Etter en stund forsvant
disse også (heldigvis!!) . Det gikk flere måneder, før jeg igjen satt med en nål i hånden,
alene på rommet mitt og risset inn ulike ord og tegninger i huden. Fremdeles var det ganske
uskyldig, og ikke særlig dype kutt.
I månedenes løp forandret mye seg.
Jeg ble 16år og flyttet ut samtidig som jeg ble alenemor til en nydelig gutt.
Jeg hadde aldri følt meg mer alene.
Du kan lese mer om den tiden av livet mitt i innlegget:
Det kunne ikke begynt mer uskyldig.
Jeg satt på skoleplassen, 14 år gammel, med en sløv sikkerhetsnål i hånden
og risset inn navnet på ekskjæresten min i armen. Det var vel en slags desperat forsøk
på å få han tilbake, men det fungerte ikke.
Tiden gikk, rispene grodde og etterlot seg hvite tynne
linjer i huden min, som formet et navn på 5 bokstaver. Etter en stund forsvant
disse også (heldigvis!!) . Det gikk flere måneder, før jeg igjen satt med en nål i hånden,
alene på rommet mitt og risset inn ulike ord og tegninger i huden. Fremdeles var det ganske
uskyldig, og ikke særlig dype kutt.
I månedenes løp forandret mye seg.
Jeg ble 16år og flyttet ut samtidig som jeg ble alenemor til en nydelig gutt.
Jeg hadde aldri følt meg mer alene.
Du kan lese mer om den tiden av livet mitt i innlegget:
"Okey! La oss utdype litt.."
Kuttingen forandret seg også.
Fra å være noe jeg gjorde på gøy fordi jeg kjedet meg, til å bli noe jeg gjorde
når jeg hadde vondt inni meg.
Jeg låste meg inn på badet, og kuttet meg så blodet rant nedover armer og bein
mens tårene sprutet og tankene forsvant.
For en stund.
Jeg bar på en uutholdelig smerte, og dette ble den
eneste måten jeg klarte å gjøre den mildere på. Som et smertestillende dop.
Når man kutter seg utløser hjernen endorfiner, som er kroppens lykke-hormon
som også fungerer som smertestillende, så det er i grunne ikke
helt på jordet.
Jeg vet ikke om det er en slags forklaring på hvorfor man gjør
noe så sykt?
Det er nesten 5 år siden jeg skadet meg selv for siste gang.
5 år siden jeg forsto at det ikke løste noen problemer,
men bare utsatte dem. Selvskading har aldri, ALDRI hjulpet meg
La det være klinkende klart.
Idag?
Litt sprø er jeg nok fremdeles.
Humøret går opp og ned som en berg-og-dalbane,
men jeg er lykkelig og det er det som betyr noe.
Lykkelig.
Og jeg skader meg aldri.
Kuttingen forandret seg også.
Fra å være noe jeg gjorde på gøy fordi jeg kjedet meg, til å bli noe jeg gjorde
når jeg hadde vondt inni meg.
Jeg låste meg inn på badet, og kuttet meg så blodet rant nedover armer og bein
mens tårene sprutet og tankene forsvant.
For en stund.
Jeg bar på en uutholdelig smerte, og dette ble den
eneste måten jeg klarte å gjøre den mildere på. Som et smertestillende dop.
Når man kutter seg utløser hjernen endorfiner, som er kroppens lykke-hormon
som også fungerer som smertestillende, så det er i grunne ikke
helt på jordet.
Jeg vet ikke om det er en slags forklaring på hvorfor man gjør
noe så sykt?
Det er nesten 5 år siden jeg skadet meg selv for siste gang.
5 år siden jeg forsto at det ikke løste noen problemer,
men bare utsatte dem. Selvskading har aldri, ALDRI hjulpet meg
La det være klinkende klart.
Idag?
Litt sprø er jeg nok fremdeles.
Humøret går opp og ned som en berg-og-dalbane,
men jeg er lykkelig og det er det som betyr noe.
Lykkelig.
Og jeg skader meg aldri.
Til det elsker jeg kroppen min altfor mye.
Jeg elsker meg.
