Å krype ut av skallet!

Har du noen gang vært ny i jobben?

Det er vel noe de aller fleste har opplevd. Og noen kommer bare trampende inn

og forteller høyt og tydelig hva de heter, hva de har gjort tidligere og hvilke planer de har for sin nye arbeidsplass. De markerer territoriet sitt like greit med en gang, og er ikke redd for å hverken trakke på tær eller gjøre et dårlig førsteinntrykk. Sånn er noen.

Jeg? Jeg blir stille som en østers.

Stille, skjenert og livredd.

Men det tenker jeg at er ganske naturlig.

Jeg jobber med veldig mange ulike mennesker, og det er klart at det tar tid å bli så godt kjent med alle

at man kan senke skuldrene og føle seg hjemme. Ikke minst tar det tid å få den erfaringen

som gjør at man slipper taket på usikkerheten og kan føle en trygghet i det man gjør.

Den tiden skal jeg unne meg.

Jeg nyter de små glimtene av mestringsfølelse som jeg opplever, mens jeg suger til

meg alt jeg kan av ny lærdom. Jeg er innenfor et fag, hvor jeg aldri tror 

at jeg kan bli ferdig utlært og det er en  utrolig 

spennende situasjon å være i!

Man har så godt av å utfordre seg selv.

Den eneste måten å overkomme frykt på er å eksponere seg for det man er redd for.

Bryte barrierer, bryte sammen, for så å bygge seg opp.

Bygge styrke.

Det har vært helt avgjørende for meg ihvertfall.

Blablabla... Nå maser jeg igjen.

Liker dere bildene forresten? Jeg har lekt meg litt.

:)

Takk for besøket. Dere vet at jeg setter pris på det!!!

♥

 

 

Tilfeldig?

 Verdens største klisjé:

Jeg elsker høst! Med både sol og vind og regn. 

Med sitt skiftende vær, sin uforutsigbarhet og kvelder som mørkner litt tidligere

for hver dag.

Jeg elsker det!

 Vi passer på å være masse ute, nå mens ettermiddagene

fremdeles er lyse, og kulden enda ikke har begynt å bite skikkelig.

Stranden er nesten enda finere om høsten enn om sommeren!

Plaske med hendene!

:)

Ser du pusekatten?

Livet er utrolig godt nå, og jeg nyter hvert øyeblikk.

De siste årene er det så mange puslebiter som har falt på sin rette plass

og jeg kan endelig bare lene meg avslappet tilbake og nyte synet av det store, flotte bildet!

Det er så rart å tenke på hvordan den ene tilfeldigheten har ledet til den andre,

og så tydelig se at livet er noe vi bare til dels har kontroll over.

De største tingene som har hendt meg, som har formet mitt liv aller mest

er også de største tilfeldighetene. Tilsynelatende ihvertfall.

Så kan man jo diskutere om det er en slags plan bak det hele.

Jeg tror egentlig ikke det. Jeg tror livet er en serie av en rekke tilfeldige hendelser.

Men noen ganger, når alt bare faller på plass som, ja, bitene i et puslespill

og man ser denne serien som en helhet,

jo da kan man begynne å lure.

Var det dette som var planen hele tiden?

:)

Glad i orange!

Odd Molly ladylike cardigan, Spiror leggings, Chill Norway kjole og Dr Martens støvler.

Tjoo hooo!!

Er det ikke deilig med helg?? Jeg synes det er vidunderlig.

Vi har bare tatt det med ro og tilbrakt tiden sammen idag. Bakt croissanter og skillingsboller,

gått en liten tur til butikken for å handle Lørdagsgodt, lekt og kost oss.

Ja, alt det beste man kan gjøre når man har fri

ifølge oss.

 

 

Nå er det alene-tid med Calle som gjelder, og det er duket for en deilig skalldyr-aften

med reker og krabbeklør. Mmmmmm...... Gleder meg!

I morgen skal jeg være med på varetelling i min gamle jobb. Jeg er IKKE begeistret for 

å jobbe på en Søndag, men siden jeg spinker og sparer til nytt kamerautstyr (HVORFOR kunne jeg ikke valgt noen billigere hobbyer!? Odd Molly og foto liksom? Jeg blir ruinert.) så må man gripe de mulighetene som kommer. Ikke minst gleder jeg meg ihjel til å se mine kollegaer igjen.

Jeg savner de masse allerede!

Så rart at det bare er en uke siden jeg sluttet. Det føles som en evighet.

Finfint at du stakk innom bloggen min. Det synes jeg er utrolig kjekt!

TAKK.

Ha en fortsatt god helg.

:)

Loving my Beatle!

Dette antrekket har jeg vist dere før, men det er så digg

at jeg tillater meg å vise det en gang til.

Det, og den fullstendige mangel på rom for kreativ utfoldelse akkurat nå.

Sorry folkens!

Nå er det nye jobber og ikke minst familien som må prioriteres,

så det kommer kanske til å bli sporadiske oppdateringer herfra. Eller ihvertfall

variert grad av kvalitet over innleggene. Kanskje.

Vi får rett og slett se hvordan det blir!

Jeg ønsker meg forresten disse:

 

Orange Hunter Wellies!!!

 Jeg kjenner at må-ha-begjæret kommer til å seire når det gjelder disse.

Nye støvler trenger jeg uansett, (jeg har jo et par høye og et par lave så man kan strengt tatt si at jeg trenger et par midt-i-mellom høye støvler.. Eller hur?)

Så hvorfor ikke kjøpe noen megafete!!??

:)

Aiai.. Nå må jeg bare slenge meg på sofaen litt.

Takk for følget!

 

 

Hodet over vannet!

Gisp!

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.. Først må jeg si at det føles som det har gått 

tre uker siden jeg var innom bloggen sist. Det har skjedd så enormt mye de siste tre dagene

at jeg har vanskelig for å ta alt inn. 

Jeg trodde at jeg var forberedt på hva som helst, men det må jeg ærlig innrømme at 

det var jeg ikke!

Jeg har følt meg druknet i alt nytt. Det har vært så mye på en gang at jeg ikke har klart

å trekke pusten mellom slagene, eller i det hele tatt kommet meg opp til overflaten.

Det er mye mer jobb, og mye mer ansvar enn hva jeg er vant til.

Nå forstår jeg hvor lett jeg hadde det før!

Lett som en dans!

:)

Men det var jo dette jeg ville.

Gjøre noe som betyr noe. Noe viktig. Noe helt fullstendig annet enn hva jeg var vant til.

Jeg er bare en sånn type som hater å ikke kunne ting.

Før kunne jeg alt. Nå kan jeg ingenting.

Jeg føler meg avkledd og vrengt med innsiden ut..

Så jækla ukult.

Men!

Allerede idag føles det bedre. Lettere.

Jeg får puste igjen, og jeg har klart å koble av etter jobb

og kost meg sammen med jentene, som jeg tok med meg på bollefest hos mormor

hvor min søster fra Oslo var på besøk med mine tre nydelige tantebarn.

Etter at vi dro hjem, fikk jeg ryddet huset og vasket klær

før jeg unnet meg en skikkelig god yoga-økt.

Nå føler jeg meg balansert igjen.

Det er ikke bare lett å være følelses-menneske.

Jeg kjenner det alltid i kroppen viss det er noe som plager meg, eller jeg er stresset.

Enten i form av magesmerter, vonde muskler, hodepine

og nakkesmerter.

Yoga er min medisin mot alt dette.

Desverre kommer jeg ikke til å fortelle hva jeg jobber med. I alle fall ikke med det første.

Jeg beklager det til dere som lurer veldig, men det er utrolig viktig for meg

at jeg kan være "fri" her inne. Og da er jeg nødt til å ha et klart skille

mellom jobb og blogg. Det er selvfølgelig godt mulig at 

jeg forteller mer etterhvert, ihvertfall om det 

ene jobben, men akkurat nå

føles det ikke rett.

Jeg håper at dere forstår.

Takk for besøket!

♥

 

 

Overrasket, overøst og ydmyk!

Nå har jeg mast mye om jobb i det siste. 

Beklager det, men det er liksom det som fyller tankene akkurat nå. 

Å slutte i den gamle jobben er noe jeg tar veldig tungt, selv om det helt og holdent 

er mitt eget valg. 

Grunnen til det er jo ikke selve jobben, men kollegaene mine.

Jeg er en åpen person som slipper mennesker inn. Det har dere sikkert merket litt av her inne også.

At jeg er åpen som en bok.

Når jeg er slik, er det lett for at andre åpner seg for meg også 

og da blir man godt kjent. 

Så jeg føler ikke at jeg mister kollegaer, jeg mister

venner.

 Dette er de mest uventede gavene jeg noen gang har fått.

Og de betyr så utrolig mye, sammen med alle de fine ordene og gode klemmene

jeg har fått i forbindelse med min avskjed. Det er en bekreftelse på at

jeg har betydd like mye for dem, som de har for meg.

Det er helt utrolig godt!

Jeg føler at jeg for aller første gang 

har fått lov til å se meg selv igjennom andres øyne. Og det er bare så vakkert og rørende.

Å vite at man betyr noe. At man er satt pris på.

At man har vært en glede.

Jeg er så takknemlig at jeg har ikke ord.

Jeg har jo ikke mistet dem helt. Vi har facebook og Instagram, og noen

er jeg sikker på at jeg kommer til å ha jevnlig kontakt med.

Og det gleder jeg meg til!

Og som man sier: Alt har sin pris.

Det er mye sannhet i det.

Så nå krysser jeg alt jeg har, for at jeg har gjort det rette valget

og at det hele var verdt det.

På kanten av stupet, uten å ane hva som finnes nedenfor.

Jeg har i grunnen allerede tatt sats og hoppet utfor, så får tiden vise hvor jeg lander 

til slutt.

Jeg må ihvertfall si meg HELT enig med fantastiske Walt Disney.

DREAM BIG!

Alt er virkelig mulig.

Ha en deilig søndag, og nok en stor takk til alle kjære blogglesere som 

holder ut med maset mitt.

Love you!!!

 ♥