Denne lille solstrålen,
med øyne som får meg til å smelte,
til jeg ligger i en hjelpeløs pøl utover gulvet,
har begynt å gå.
Det begynte for en uke-to siden, med små små steg.
Et steg ble til tre, og tre ble til ti.
Idag kom jeg ut av tellingen.
Jenta mi kan gå, med vaklende fulle-mann steg riktignok,
men hun kan gå. Og jeg er verdens stolteste mor!
Idag føler jeg meg mye lettere til sinns.
Det gikk plutselig et lys opp for meg igår, etter at jeg hadde lagt meg og tankene vandret.
Jeg har faktisk tre barn.
Tre barn som jeg elsker ihjel, og som jeg bruker vanvittig mye tid på.
Hver og en av dem.
Og i mitt liv er det nettopp de, som er aller aller viktigst.
Når jeg i tillegg er i full jobb, har et 3 etasjers hus som skal holdes
noenlunde rent og ryddig, en mann som skal gledes,
venner å treffe,
og mye mye annet å drive med,
så er det ikke rart at tiden blir knapp.
Det sier seg selv.
Det er i grunnen et under at jeg har tid til noe som helst!
Så.
Nå har jeg gnålt over tidsmangel
for aller siste gang, for jeg har virkelig ingen grunn til å klage!
Jeg legger meg langflat og godtar at
slik er det bare.
:)
Takk for at du var innom!
